(lagt ut første gang søndag 07. juni 2015 15:21)
FAFO påstår i nedenstående artikkel at «Kari» tapte over en million ved å jobbe lenge. Men hele artikkelen er basert på en misforståelse av hva det var fagbevegelsen i offentlig sektor slåss for og fikk gjennomslag for under tariffoppgjøret 2009:
(Geir Veland skrev på facebook-gruppa Arbeidslivet et svar til denne artikkelen 8. juni, og jeg har igjen skrevet et svar til ham 13. juni. Begge disse innleggene har jeg klippet ut og lagt på slutten av denne artikkelen)
I offentlig tjenestepensjon er alderspensjonen å se på som erstatning for tapt arbeids-fortjeneste, og er noe en får fra det øyeblikket en helt eller delvis slutter å jobbe. Det gjelder både AFP før 67 og tjenestepensjon etter 67.
Tape penger, det kan en snakke om når en ikke får noe en har rett på eller burde hatt. Det er ikke tilfelle her. Hun har fått nøyaktig det som det var meningen at hun skulle ha.
Det «tapet» som artikkelen beregner er rett og slett det du «taper» i pensjon hvis du du jobber lenger, fordi du ikke får pensjon i de årene du jobber! Men de årene du jobber har du jo arbeidslønn! Det er jo nettopp slik all alderspensjon var før pensjonsreformen og slik en fornuftig, rettferdig og solidarisk pensjonsordning bør være etter min og fagbevegelsen i offentlig sektor sin mening.
Artikkelen har beregnet at «Kari» i eksemplet «taper» over en million hvis vedkommende slutter ved 70 i forhold til om hun avsluttet ved 67. En kunne like gjerne sagt at hun ville tapt rundt 3,5 millioner ved å slutte ved 75 i stedet for ved 62. Da ser en hvor urimelig hele tankegangen om tap er.
Min opprinnelige artikkel (men ikke debattinnleggene) kan du laste ned her: 20150607 Villedende Om Offentlig Tjenestepensjon Fra FAFO.docx
Artikkelen jeg omtaler finner du her
Før pensjonsreformen – pensjon var erstatning for tapt lønn
Før pensjonsreformen var folketrygd og offentlig tjenestepensjon basert på at du fikk samme årlige pensjon fra det året du gikk av, og at størrelsen på pensjonen var den samme om du valgte å gå av ved 67 eller seinere. Du fikk ingen pensjon så lenge du fortsatt jobbet fullt. Alderspensjon var altså en solidarisk ordning som du fikk når du avsluttet yrkeslivet (jeg ser her bort fra at det i noen få år før pensjonsreformen ble innført en regel om at en kunne få folketrygd samtidig som en jobbet etter 67 – jeg anser den endringen for å være en snikinnføring av deler av tankegangen i pensjonsreformen). For 10-15 år siden snakket ingen om tap hvis en ventet med å ta ut pensjon.
Pensjonsreformen endret fullstendig på prinsippene for alderspensjon.
Den nye folketrygden er basert på at hver enkelt sparer opp en personlig pensjonsformue som du etter 62 kan begynne å ta ut, uansett om du jobber eller ikke. Grovt sett vil årlig utbetaling være din samlede pensjonsformue delt på forventet antall gjenværende leveår for ditt årskull. Det betyr at den årlige utbetalingen blir mye lavere om du begynner å ta ut pensjonen tidlig.
Den gamle AFP-ordningen gjorde at en kunne gå av fra 62 uten at det reduserte den årlige pensjonen resten av livet. I privat sektor ble også den endret til sin motsats, slik at det nå er de som klarer å stå i jobb lenge som får høy utbetaling fra AFP-ordningen.
Begrunnelsen for den nye ordningen er gjerne todelt:
Det ene argumentet er det vi kaller arbeidslinja: Det må lønne seg å jobbe lenger. Problemet er at denne tankegangen rammer alle de som ikke har et fritt valg, men som er for slitne til å fortsette i jobb. Og den uttrykker en grunnleggende mistillit til at folk faktisk ønsker å jobbe hvis de har helse og krefter til det.
Det andre argumentet er rettferdighet: alle må da ha rett på sin egen pensjonsformue. Men etter min mening er dette en rettferdighetstankegang som bryter total med arbeiderbevegelsens solidariske rettferdighetstanke. Det er nettopp den typen individuell og ikke-solidarisk «rettferdighet» som gjør at forskjellene mellom rik og fattig blir større i Norge.
Av alle reformer som øker forskjellene mellom rik og fattig i Norge er pensjonsreformen historisk sett den aller viktigste. Det er gjerne de med lav lønn som har de hardeste jobbene, og må slutte tidlig. Høytlønte har ofte jobber der de stå lenge i jobb. Og det er stor forskjell i levealder. De som må gå av tidlig er gjerne de samme som dør tidlig. Sånn sett vil de slitne og fattige stå for en gigantisk subsidiering av de rikes pensjon. Etter min mening var pensjonsreformen en omvendt Robin-Hood-reform: Ta fra de slitne og fattige og gi til de rike og friske.
Mange av oss var - og er - fullstendig uenig i prinsippene for pensjonsreformen. Vi støtter de gamle solidariske prinsippene der alderspensjon skal være noe du får når du slutter å arbeide, og at størrelsen på pensjonen stor sett skal være den samme enten du er så sliten at du må gå av tidlig, eller så heldig at du kan stå i jobb lenge.
I offentlig sektor fikk vi langt på vei beholde de gamle solidariske prinsippene for alderspensjon
Den kampen vant vi langt på vei under tariffoppgjøret 2009, til sterk motstand fra regjeringa: Vi fikk beholde en AFP-ordning der du kan gå av ved 62 uten å få lavere pensjon resten av livet. Men forrige Regjering og Storting krevde – mot fagbevegelsens ønske – at den gode AFP-ordningen skulle betales ved at de som går av seinere enn 67 ikke får økt sin årlige alderspensjon, noe som er stikk i strid med arbeidslinja. Sannsynlig motiv var nok å undergrave offentlig tjenestepensjon. Men personlig syns jeg er helt greit at pensjonen ikke øker vesentlig om du utsetter avgangstidspunkt: Vi kan ikke kreve både i pose og sekk: både en «gratis tidligpensjonsordning» og likevel at pensjonen skal gå til himmels hvis vi utsetter pensjonsavgangen.
Hvordan beregnes offentlig tjenestepensjon etter 67?
Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg mener det blir helt feil å snakke om pensjonstap, slik FAFO gjør. Først litt forklaring på hvordan offentlig tjenestepensjon fungerer.
Din samla alderspensjon består av to deler: alderstrygd fra folketrygden og tjenestepensjonspåslag fra den offentlige tjenestepensjonen. Tjenestepensjonsdelen kan du bare ta ut når du helt eller delvis har sluttet å jobbe i offentlig sektor. Hvor mye pensjon du får avhenger av flere saker som vi skal ta en for en. Vi tar utgangspunkt i en som har oppnådd full tjenestetid, dvs 30 år.
Hvordan beregnes samlet pensjon når du har jobbet fullt fram til pensjonsavgang og ikke tatt ut noe folketrygd før det?
Er du født etter 1943 lønner det seg å jobbe en stund etter 67 for å kompensere for levealdersjusteringa. Men når det er gjort, så spiller det ingen rolle når du velger å gå av og ta ut pensjon. Uansett når du går av blir summen av folketrygd og tjenestepensjonspåslag 66 % pluss samordningsfordelene (de fleste kommer da opp i 70-72 %).
Ettersom alderspensjonen fra folketrygden som nevnt ovenfor øker hvis du utsetter uttaket, så vil tjenestepensjonspåslaget samtidig bli lavere, slik at summen hele tiden blir 66 % pluss samordningsfordelene (regnereglene gjør at der kan bli noen svært små forskjeller). Tjenestepensjonspåslaget blir altså beregnet på det tidspunktet du slutter i jobb, med utgangspunkt i den folketrygden du har på det tidspunktet.
(om du har hatt AFP før 67 blir samlet pensjon den samme, men for de som ikke har nådd 30 års opptjeningstid før 67 vil det ha betydning at du ikke får beregnet opptjeningstid for årene med AFP)
Hva så hvis du bare går av delvis?
Du får da bare tjenestepensjon for den delen av jobben du har sluttet i: jobber du fortsatt 40 % i det offentlige, så vil du få 60 % av tjenestepensjonspåslaget ved full avgang. Tar du også ut 60 % folketrygd, vil din samla pensjon bli 60 % av det du ville ha fått ved full avgang. Når du så slutter i resten av jobben beregnes det full folketrygd og tjenestepensjonspåslag ved det tidspunktet, og du får 40 % av det i tillegg til det du hadde fra før
Det som forvirrer mange: «forskuddsfolketrygd»
I motsetning til i tjenestepensjonen, kan du ta ut så stor andel du vil av alderspensjonen i folketrygden fra 62, uavhengig av hvor mye du jobber. Jeg kaller det å ta ut "forskuddsfolketrygd" hvis du tar ut en større andel folketrygd enn tjenestepensjon. Tjenestepensjonspåslaget beregnes med utgangspunkt i den folketrygden en ville hatt om en ikke hadde tatt ut «forskuddsfolketrygd». Hvis du har tatt ut «forskuddsfolketrygd» vil reell årlig folketrygd bli lavere enn det en forventet når tjenestepensjonspåslaget ble beregnet. Dermed blir konsekvensen en lavere samlet årlig pensjon fra det tidspunktet du går av med full pensjon. Men det du taper disse årene er (omtrent) like stort som den samla ekstra pensjonen du fikk i «forskudd». Den samla pensjonen målt over hele levetiden blir altså omtrent den samme i begge tilfeller (forutsatt at en lever gjennomsnittlig lenge)
Litt mer om beregningene i FAFO-artikkelen
Jeg skal utdype og korrigere tallene i artikkelen noe. Så skal jeg bruke tallene som et eksempel på hvordan offentlig tjenestepensjon virker (og bør virke).
Etter kontakt med artikkelforfatter Geir Veland (takk for grundig og hyggelig svar), fikk jeg tilbakemelding om at der var en trykkfeil i tabellen (tallet 5.332.700 skal være 5.477.700) , samt at der er et par mindre upresisheter: Kari jobbet ikke til 70 år, men til 70 år og 5 måneder, og gjennomsnittlig resterende levealder for en som har levd 70 år og 5 måneder er 15 år og knapt 9 måneder. Med disse korrigeringene blir «Kari» sin reelle pensjon, samt de to alternative forløpene slik:
La oss nå først se på full pensjonering ved henholdsvis 67 og 70 år og 5 måneder. For det første ser vi at det hun ville få i årlig pensjon etter 70 år og 5 måneder er omtrent det samme i begge tilfeller: kr 350.100 mot 355.300. Og det er jo sånn det skal være: En med offentlig tjenestepensjon skal ha omtrent samme årlige totale pensjon uansett når hun slutter. Årlig pensjon er litt høyere hvis hun jobber lenger, fordi hun da kompenserer for levealdersjusteringa som utgjør 0,5 % for hennes årskull, og for underreguleringa som utgjør 0,75 % i tap for hvert år.
La oss så se på det Kari faktisk gjorde: hun tok ut folketrygd ved 67, men fortsatte å jobbe til 70 år og 5 måneder. Hun tok altså ut «forskuddsfolketrygd» fra 67 til vel 70 år. Det resulterte som vi ser i at den årlige folketrygden hennes ble den samme som for en som gikk helt av ved 67, dvs lavere enn om hun hadde ventet til 70 år og 5 måneder. Men tjenestepensjons-påslaget ble det samme som i eksemplet der all pensjon ble tatt ut ved vel 70 år. Dermed blir hennes årlige pensjon fra 70 år og 5 måneder lavere enn i de to andre tilfellene. Men hvis vi ser på hennes samlede pensjon hele livet er den omtrent som om hun hadde ventet med å ta ut folketrygd til hun gikk av (forskjellen er knappe 80.000 ialt, det svarer til rundt 5000 pr år). Og det er jo også slik jeg tidligere har forklart det skal være: Det hun tok ut i forskuddspensjon skal samlet sett være omtrent like mye som det hun taper seinere i livet.
Forsvar den solidariske offentlige tjenestepensjonen!
De med makt ønsker omkamp om den offentlige tjenestepensjonen, siden den bryter med arbeidslinja og den nye individualistiske tankegangen. Dessverre følger NRK og andre toneangivende media opp med stadige oppslag om hvor mye de som kan jobbe lenge taper.
Jeg er overrasket over at FAFO henger seg på denne kampanjen mot offentlig tjenestepensjon. Burde ikke Fagbevegelsens Forskningssenter heller interessere seg for rettighetene til de mest slitne og fattige, enn for topp-pensjonene til de heldige som kan stå veldig lenge i jobb? Hva med et oppslag om hvor flott offentlig tjenestepensjon er for en sliten renholder. Hadde de hatt privat AFP ville mange ikke fått gå av ved 62, og om de fikk gå av var det med nesten minstepensjon. I offentlig tjenestepensjon kan de gå av med en brukbar pensjon.
Jeg håper alle som leser artikler som denne vil tenke seg om: Skal vi som er friske og heldige bare tenke på oss sjøl? Eller vil vi forsvare en god tidligpensjonsordning sjøl om det betyr at pensjonen til de som står til 70 ikke går til himmels? Jeg håper også at LO-kongressen i 2017 vil ta en omkamp om den nye private AFP-ordningen som rammer de fattigste og mest slitne så hardt.
Svar fra Geir Veland på Arbeidslivet-facebooksiden 8. juni:
Artikkelforfatteren vil her bare peke på at min fremstilling av hvordan tap av offentlig tjenestepensjon oppstår er korrekt. Det sentrale i denne artikkelen er å peke på uheldige effekter ved å ta ut alderspensjon fra folketrygden, jobbe videre og ta ut tjenestepenson på et senere tidspunkt. Artikkelen http://arbeidslivet.no/.../Huskeliste-for-offentlig.../ gir en oversikt over blant annet forskjeller mellom tjenestepensjonene i offentlig og privat sektor og en "huskeliste" hvis man som ansatt i offentlig sektor ønsker å jobbe lenger enn til 67 år.
Det største problemet er at regelverket for tjenestepensjonene er så kompliserte at de er svært vanskelig å forstå for den enkelte og i særdeleshet de pensjonsvirkninger som oppstår hvis man ønsker å gjøre det pensjonsreformen oppfordrer til: å stå lenge i jobb.
Offentlig tjenestepensjon "motarbeider" alderspensjonssystemet i folketrygden på den måten at det du tjener opp ekstra i alderspensjon i folketrygden ved å jobbe lenger, trekkes fra i tjenestepensjonsordningen (gitt at du har full opptjening i tjenestepensjonen). Dette er bruttoordningers "dilemma" (offentlig tjenestepensjon er en bruttoordning), fordi det settes et tak på hvor mye man samlet kan få i pensjon. I privat sektor fungerer det (snart) annerledes, fordi ordningene er såkalte nettoordninger. Dette vil si at det du får fra tjenestepensjonene er uavhengig av hva man faktisk vil få i alderspensjon fra folketrygden. Utover dette vil dagens pensjonssystem også få uheldige effekter når man skifter jobb, både mellom offentlig og privat sektor og innen privat sektor.
Slik bør det ikke være, og derfor vil det blant annet være behov for en ny tjenestepensjonsmodell for ansatte i offentlig sektor, som harmorerer bedre både med pensjonsreformen og tjenestepensjonene i privat sektor. Mobiliteten i arbeidslivet er høy og mange arbeidstakere skifter jobb flere ganger i løpet av yrkeskarrieren. Tjenestepensjonene i offentlig sektor og ytelsespensjonene i privat sektor (de tradisjonelle sluttlønnsordningene) forutsetter implisitt at man skal ha en livslang tilknytning til henholdsvis offentlig sektor eller den private bedriften man blir ansatt i. Verden ser annerledes ut nå.
..og svar fra meg igjen 13. juni samme sted:
Hva er vi enige om og hva ikke:
Jeg oppfatter at vi er enig om tallene, hva en får i pensjon avhengig av hvordan en velger å ta ut pensjon og slutte å jobbe.
Jeg er også enig i at det er et problem at det er vanskelig å samordne privat og offentlig tjenestepensjon. Men du forutsetter da at det er den gode og offentlige tjenestepensjonen som må vike for de dårligere private ordningene. Hva med jobbe for at de private nærmer de offentlige?
Det jeg virkelig er uenig i er at det kan sees på som et "pensjonstap" at en ikke får alderspensjon de årene en er i jobb (eller at en ikke får det kompensert med høyere pensjon resten av livet hvis en venter med å ta ut pensjonen). Det er faktisk slik regelverket i offentlig tjenestepensjon er, og slik var det også i folketrygden fra 1967 fram til 2011 (bortsett fra noen få år helt på slutten). Ingen ville den gangen falle på å kalle det pensjonstap at du ikke fikk alderspensjon når du var i jobb. Med samme logikk som du bruker kunne du like gjerne si at en "taper" alderspensjon fordi en må vente helt til en er 62 før en kan få det. Tenk hvor mye en kunne fått i alderspensjon hvis en kunne starte ved 20, og hvor mye en "taper" fordi regelverket er slik det er.
Videre mener jeg den nye folketrygden og den nye private AP-ordningen er svært urettferdig og usolidarisk. Ideen bak er den såkalte arbeidslinja, at folk skal motiveres - eller tvinges - til å stå lengst mulig i jobb. Det skal en få til ved at du taper svært mye i årlig pensjon hvis du "velger" å gå av tidlig. Men nå er det faktisk ganske mange som ikke KAN velge å stå så lenge i jobb, og det er gjerne de med tunge (og ofte dårlig betalte) jobber. De straffes da veldig hardt i det nye pensjonssystemet.
Og til slutt: Det påstås at den nye folketrygden er rettferdig fordi den samla alderspensjonen du får gjennom hele livet skal svare til den pensjonsformuen du har samlet opp. Men det forutsetter at alle lever gjennomsnittlig lenge, men det gjør de jo ikke. Igjen er der store klassemessige forskjeller. En kokk lever i gjennomsnitt 10 år kortere enn en arkitekt eller prest. De samme som svært ofte trenger å gå av tidlig og får en svært lav årlig pensjon er de som dør tidlig og på ingen måte får ut sin del av pensjonsformuen. Vi har fått et system der de slitne og fattige subsidierer de rike og friske.
jeg har skrevet en artikkel om dette: Kokken og arkitekten - den usolidariske pensjonsreformen
I media står der veldig mye om problemene med offentlig tjenestepensjon, men det er gjerne "problemene" for de som har helse til å stå lenge i jobb og likevel ikke får en alderspensjon som går til himmels. Mens de alvorlige problemene til de som har folketrygd og privat AFP og har behov for å gå av tidlig vektlegges lite. Det ser for meg ut til at svært mange av de som skriver om pensjon: journalister, forskere og andre som sitter i sine gode stoler og uten problem kan jobbe lenge, ikke ser, eller ikke bryr seg om, hvor klassemessig urettferdig det nye systemet er.
