Bra resultat for de med høyest kompetanse. For dårlig for lærere og adjunkter. Noe må gjøres med førskolelærernes lønn!

(Du kan laste ned artikkelen her)
Så langt virker det som mange er godt fornøyd med resultatet i dette oppgjøret. Endelig en streik som ga målbare resultat, og kanskje enda viktigere: vi har nådd fram med argumenter som kan få betydning for det videre arbeidet med å få lønna opp – for vi skal ha vårt lønnsnivå relativt til gjennomsnittet opp 50-100.000 i løpet av ikke all for lang tid – ikke sant!

I denne artikkelen vil du se hvordan de ulike lærergruppenes lønn har utviklet seg i forhold til hverandre. Nytt for mange - tror jeg.

Forholdet mellom kompetansegruppene

I grunnskolen er mange mindre fornøyd, etter hva jeg forstår. Mange ble overrasket og skuffet over det lave tillegget for lærer og adjunkt på topp, relativt til de mange gode tilleggene for andre grupper.

Så jeg har lekt litt med tallene. Noen av dere sikkert sett det samme, men andre kan kanskje ha nytte av dette. For hvis du ser på TABELLENE slik de ser ut ETTER dette oppgjøret, så får du et litt annet bilde for lærere i grunnskole og videregående skole enn hvis du bare ser på tillegget isolert sett:

Vi går inn for et lønnssystem basert på kompetanse. Mellom hver kompetansegruppe i kapittel 4C skiller det grovt sett ett år utdanning. Da syns jeg det virker rimelig at også lønnsspranget mellom kompetansegruppene over tid skal være omtrent likt. La oss se på tabellene i kap. 4C i et slikt lys.

Den følgende tabellen viser avstanden mellom lønn for to påfølgende kompetansegrupper:





 

 

 

 

 

 Se på avstanden ved topplønn etter 16 år: I gjennomsnitt er lønnsavstanden mellom hver kompetansegruppe nesten kr 30.000, eller 6,3 %. Her er det lektor som peker seg ut som lønnsvinner, med stor avstand fra forrige og liten til neste kompetansenivå.

For begynnerlønn er det slik: Avstanden mellom gruppene er i gjennomsnitt vel kr 23.000, eller 6,0 %. Her er det adjunkten som er lønnsvinner, fulgt av adjunkt med tillegg (eller kanskje heller: Lærer er lønnstaper?)

Så vil jeg se på avstand mellom begynnerlønn og topplønn for hver gruppe:

 




Som vi ser er avstand mellom begynner- og topplønn relativt kort for Adjunkt, fulgt av Adjunkt med tillegg. Forklaringen vet vi fra det vi nettopp så: begynnerlønn for disse gruppene er relativt sett høy.

Hva har skjedd over tid?

Men dette er ikke hele sannheten om oppgjøret. Vi må også spørre: Holder de ulike gruppene tritt med lønnsutviklinga i samfunnet, hvis vi ser flere lønnsoppgjør i sammenheng? Jeg har i andre sammenhenger vist at lærergruppene (og andre utdanningsgrupper) over en periode på 40 år har tapt 100-200.000 kroner i forhold til gjennomsnittslønna i samfunnet.

Nå vil jeg se litt nøyere på utviklinga for de enkelte kompetansegruppene. For det formålet har jeg laget noen grafer der jeg sammenlikner de andre gruppene, samt normallønnsutviklinga i Norge, med lønnsutviklinga for en adjunkt.

Denne første viser begynnerlønn:
1983-1990 var avstanden mellom kompetansegruppene omtrent som i dag. Så minket avstanden fram til 2006. Da var avstanden på det minste den har vært. Spesielt var avstanden mellom adjunkt og adjunkt med tillegg svært lav. Siden det har avstanden mellom gruppene igjen økt til omtrent 1983-nivået. Lektor med tillegg kom inn som ny kompetansegruppe i 1994, men fulgte den nedadgående tendensen for det gamle lektornivået. Begynnerlønna for lektor uten tillegg gjorde samtidig et sprang ned og la seg midt mellom lektor med tillegg og adjunkt med tillegg.

En sammenlikning med utviklinga av normalårslønna (gjennomsnitt for alle lønnstakere) er også interessant: Fram til 1990 holdt begynnerlønna følge. På hele 90-tallet sakket vi sterkt etter. Så gir skolepakken et løft. Men det er igjen spist opp rundt 2006. Etter det ser ut til at alle utenom kompetansegruppe lærer har økt begynnerlønna relativt til normalårslønna i Norge.


Så ser vi på topplønn:
Også her nærmet kompetanse¬gruppene seg hverandre til 2006. Her var det lektor UTEN tillegg som fulgte det gamle lektornivået i 1994. Lektor med tillegg gjorde et sprang i topplønn, men fulgte deretter den samme tilnærmingstendensen til 2005-6. De siste årene har avstanden mellom gruppene igjen økt til godt over nivået i 1983. 

Topplønna for alle grupper sakket akterut i forhold til normalårslønna i hele perioden fram til rundt år 2000. Så stoppet skolepakken nedgangen et par år, men lønna økte heller ikke vesentlig. Fra 2002 fortsatte den negative tendensen i noen år. Fra 2006 har adjunkt med opprykk og lektorgruppene holdt tritt med normallønna. Adjunkt og lærer har fortsatt å sakke akterut.

Konklusjonen er altså at fram til 2006 lønte det seg dårligere og dårligere med utdanning for alle, og aller dårligst for de med mest utdanning. Etter 2006 de med høyest utdanning gått noe opp i forhold til normalårslønna.

Adjunkt og lærer har fortsatt å sakke akterut. Disse gruppene har derfor god grunn til å være misfornøyd med de siste oppgjørene. Når de totale rammene i oppgjørene har vært så alt for små, så har økningen av lønna for de med lengst utdanning blitt tatt fra de med kortest. Men også lærer og adjunkt er utdanningsgrupper som trenger et lønnsløft!

Førskolelærerne (høgskolegruppene kapittel 4B4)

Som vi ser av de to foregående grafene, så ligger førskolelærernes begynnerlønn omtrent likt med lærer. De har da også like lang utdanning. Men topplønnen til førskolelærerne ligger langt under lærer, sjøl om utviklingen har vært noe bedre enn for lærer de siste årene. Det store problemet er at førskolelærernes lønnsstige slutter på 10 år, mot 16 år for kapittel 4C. Det ser vi tydelig av denne grafen, som viser lønn etter 10 år. De siste 5 årene har førskolelærerne ligget høyere enn lærer etter 10 år. Men så stopper førskolelærernes lønnsutvikling opp, mens lærer har et nytt opprykk ved 16 år. Vi kan ikke over tid leve med en så lav lønn for førskolelærerne.

Hva er en rimelig lønnsavstand mellom de ulike kompetanse- og ansiennitetsnivåene?

Ideellt sett mener jeg kompetansetillegget burde sikre at livslønna ble den samme uansett utdanningens lengde. Ideellt sett er jeg også mot ansiennitetstillegg. Hvorfor skal unge folk som har langt høyere utgifter enn eldre tjene minst? Nyutdanna skal etablere seg, mange har unger, mens eldre ofte har nedbetalt bolig og liten forsørgelsesbyrde.

Det som forstyrrer et slikt ideellt bilde er først og fremst forholdet til utdanningsgruppene i privat sektor. Hvis vi skal få folk til å velge læreryrkene må utdanningsgruppene i skolen ha tilnærmet de samme lønnsbetingelsene som i privat sektor. Samme argument gjelder for andre utdanningsgrupper i offentlig sektor. Dette må være med på å bestemme lønnsnivået for de ulike kompetansenivåene. En sammenlikning med privat gjør det også nødvendig med et ansiennitetssystem. Særlig er det viktig i skolen. Mens utdanningsgruppene i privat sektor har store karrieremuligheter, så er karrieremulighetene i skolen små. De aller fleste fortsetter som vanlig lærer hele livet. Skal lærerjobbene være attraktive, må der være en mulighet for lønnsutvikling også for de som velger læreryrket.

Jeg har ingen fasit på hvordan tabellene i ansiennitets og kompetanselønnssystemet bør se ut. Men vi trenger å skaffe oss en felles oppfatning av hvordan forholdet mellom gruppene skal være. Jeg syns avstanden mellom gruppene var for liten i 2006, men er vi omtrent i mål nå? Med utgangspunkt i en enighet om hvordan det bør være kan vi over tid prøve å endre på minstelønnssatsene der det er "urimelig" avstand mellom kompetansegruppene.