Du kan laste denne artikkelen ned her.
Pensjonsreformen begrunnes med at siden levealderen øker, så blir pensjonen så mye dyrere enn før. Dermed må vi spare inn. Men reglene i pensjonsreformen tar ikke hensyn til det vi kaller ”dødens klasseskille”, at folk i ulike yrker har svært så ulik levealder. Pensjonsreformen fører til en dramatisk overføring av pensjon fra de med kort levealder til de som lever lenge.
De som trenger å gå av tidlig, må i realiteten ta hele den innsparingen som skulle være formålet med pensjonsreformen, mens de friske til dels får økt sin pensjon.
Her er et eksempel på hvordan det virker. Jeg har valgt en kokk, en av de yrkesgruppene som lever kortest, 71 år. Opp mot det setter jeg en arkitekt, en av de yrkesgruppene som lever lengst, 81 år. Begge har privat AFP i mitt eksempel. Jeg har ikke tatt med obligatorisk tjenestepensjon i eksemplet, men jeg vil gjette på at en arkitekt vanligvis ville ha en gunstigere tjenestepensjon enn en kokk.
For å tydeliggjøre eksemplet valgte jeg den svært rimelige forutsetningen at arkitekten begynner i jobb seinere i livet enn kokken, men til gjengjeld står i jobb lenger, slik at antall år i arbeid blir likt for begge.
Så valgte jeg den – muligens urimelige – forutsetningen at begge har hatt samme årslønn, slik at pensjonsformuen blir lik og tallene blir sammenliknbare. Hadde jeg valgt ulik lønn, ville prinsippet i det som skjer likevel blitt det samme.
Arkitekten vil (til tross for at han går av seinere) kunne forvente flere år med pensjon enn kokken. Men når pensjonen skal regnes ut i det nye pensjonssystemet, så tar en ikke hensyn til at de to har ulik forventet levealder. Årlig pensjon vil grovt sett være pensjonsformuen delt på det antall år gjennomsnittsborgeren kan forvente å leve. Men siden gjennomsnittsborgere ikke fins, betyr det at kokken med lav forventet levealder likevel får sin pensjonsformue fordelt på 8 år mer enn arkitekten når pensjonen hans skal regnes ut, til tross for at han i realiteten kan forvente færre år med pensjon. Dermed får arkitekten langt mer pensjon gjennom livet enn kokken, ja han – som går av ved 70 – får til og med mer AFP enn kokken, sjøl om AFP-ordningen opprinnelig var laget for de som hadde behov for å gå av tidlig.
Resultatet er at folk i yrker med lav forventet levealder (sliterne), subsidierer de som jobber i lette (og vanligvis bedre betalte) jobber. Dette er et pensjonssystem som øker forskjellene i samfunnet i stedet for – som det pensjonssystemet vi hadde – å jevne dem ut. Systemet bryter med prinsippet om omfordeling i den norske velferdsmodellen.
Slitene, som vanligvis også er lavtlønte, vil ikke bare tape pensjon. I tillegg vil svært mange – for eksempel kvinner i Hotell og Restaurant, Kjemisk og Handel og kontor – ha tjent for lite til å få gå av med AFP ved 62, slik de kunne i det gamle systemet.
(Dagbladet hadde forøvrig et oppslag basert på mine tall 3. juli 2013: http://www.dagbladet.no/2013/07/03/nyheter/pluss/samfunn/lonn/arbeid/27999827/)
