Dette er en artikkel jeg skrev til bladet Internasjonal Sosialisme i begynnelsen av juni 2009. Den prøver å oppsummere de viktigste sidene ved pensjonsreformen.

Her kan du laste ned artikkelen

...og her kan du lese den:

Pensjonsreformen – slutt på solidariteten

Av Gunnar Rutle, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, medlem av landsstyret i Rødt

Dagens pensjonssystem har en solidarisk side: den som tjener lite får relativt mer i pensjon enn den som tjener mye.  Og de som har rett på AFP (80 % av arbeidstakerne i aktuell alder) har mulighet til å gå av med en raus tidligpensjon fra 62, uten å straffes med pensjonstap resten av livet.  Det nye pensjonssystemet omfordeler pensjon fra de sjuke, slitne og fattige til de friske og rike. Det er rett og slett omvendt Robin Hood-politikk satt i system.

Pensjonsreformen fremstilles som noe vi må gjennomføre, fordi andel eldre og levealder øker så mye. Skal samfunnet ha råd til pensjoner i framtida, må utgiftene ned, blir det sagt.

Trenger vi egentlig en pensjonsreform?

I boka ”Hvem tjener på pensjonsreformen?” har jeg i kapittel 6 gått grundig gjennom de økonomiske og befolkningsmessige argumentene regjeringa bruker for å begrunne pensjonsreformen. Her skal jeg bare referere noen av hovedkonklusjonene mine:

•         Befolkningsprognosene er tvilsomme.  Befolkningsprognosene som Statistisk Sentralbyrå leverte til pensjonskommisjonen bar preg av å være et bestillingsverk. SSB la om prognosemetodikken på en slik måte at eldrebølgen så ut til å være langt mer dramatisk enn i tidligere prognoser. Det var åpenbart viktig å gjøre folk mottakelige for en omlegging av pensjonssystemet.

•         …og dessuten endret betraktelig siste åra. De nye prognosene fra våren 2008 reduserer innsparingsbehovet med 60 % i forhold til slik det så ut da pensjonskommisjonen la fram innstillingen sin i 2004.

•         Vi kan bruke oljepengene. Da pensjonskommisjonen la fram innstillingen sin så det ut til at oljeinntektene ikke kunne dekke de økte pensjonsutgiftene. Men prognosene for oljeinntekter som ble lagt fram i nasjonalbudsjettet for 2009 viste en økning som i seg selv kunne dekt innsparingsbehovet 1,4 ganger. De endrete befolkningsprognosene og de økte oljeinntektene sett under ett dekker opp pensjonskommisjonens innsparingsbehov 2 ganger. Det fins det ikke lenger økonomiske grunner til å gjennomføre pensjonsreformen, heller ikke om vi tar høyde for konsekvensene av den internasjonale økonomiske krisa.

•         Alternativt kan vi dekke pensjonsutgiftene med en svært liten økning i skattenivået.

Så hvorfor legges ikke pensjonsreformen på hylla? Etter min mening ganske enkelt fordi de økonomiske argumentene aldri har vært noe annet enn skuebrød. Bak denne reformen står sterke krefter som ønsker å høste profitt i pensjonsbransjen, krefter som ønsker å svekke den norske velferdsstaten. Pensjonsreformen er nærmest krona på verket til den nye markedsliberale makteliten.

Men la oss se på hva vi har i vente!

Innsparingselementene: levealdersjustering og indeksering.

Bare noen av endringene gir innsparing. Viktigst er levealdersjusteringa. Etter hvert som levealderen øker skal den årlige pensjonen reduseres slik at samlet utbetaling gjennom livet blir den samme. De regner med at levealderen for 1983-kullet vil øke med 4 år i forhold til 1943-kullet. Da skal de årlige pensjonene reduseres med nesten 28 %.

Det andre innsparingselementet er indekseringa. I dag blir pensjonene regulert likt med gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet. I det nye systemet skal pensjonene bare økes med lønnsutviklinga fratrukket 0,75 %. I gjennomsnitt vil dette redusere den årlige pensjonen med fra 6 til 9 %.

Omfordelingselementene: alleårsregelen og den nøytrale pensjonsmodellen.

Men under dekke av innsparingsbehovene innfører de samtidig endringer i pensjonssystemet som bare har som virkning at de omfordeler pensjon fra de sjuke, slitne og fattige til de friske og rike. Regjeringas egne tall viser at de ikke sparer noe på disse endringene.

Alleårsregelen

I dagens pensjonssystem får den som tjener lite relativt mer i pensjon enn den som tjener mye. Om dette skriver Stortinget i pensjonsforliket: ”Dagens pensjonssystem har noen urettferdige sider, blant annet ved en gradvis svekkelse av sammenhengen mellom inntekt og pensjon”. Det jeg er vant til å kalle solidaritet kaller altså dagens maktelite urettferdig.

I det nye pensjonssystemet skal en som gjennom livet har tjent det doble av en annen også få dobbelt så mye i pensjon. I dag bestemmes størrelsen på pensjonen av gjennomsnittetslønna de 20 beste årene, nå skal alt du har tjent hele livet (alleårsregelen) legges til grunn. Særlig rammer dette kvinner, som ofte jobber deltid deler av livet: SSB har regnet ut at i dagens pensjonssystem har kvinner 90,3 % av menns pensjon. Det vil gå ned til 86,6 %. Sånn sett er pensjonsreformen et brudd på likestillingsloven, men vi vet jo fra før at likestilling må vike når viktige saker skal vedtas.

Den nøytrale pensjonsmodellen

Den aller viktigste endringen av pensjonssystemet er innføringa av en såkalt nøytral pensjonsmodell. Grovt sett skal det nye pensjonssystemet fungere slik:

Du sparer opp en pensjonsformue på 18,1 prosent av det du har tjent til sammen hele livet. Når du så tar ut pensjon deles denne pensjonsformuen på gjennomsnittlig gjenværende levealder for ditt årskull. Da har du din årlige pensjon.

Hvis du går av tidlig har du ikke hatt tid til å spare opp så mye. Men den allerede lave pensjonsformuen skal deles på mange gjenværende leveår. Da får du veldig lav pensjon livet ut. Går du derimot av seint får du høy pensjon livet ut.

De kaller denne pensjonsmodellen for nøytral, og det er ikke tilfeldig. Nøytral er et ord de fleste oppfatter som positivt. Men det eneste nøytrale med denne ordningen er at det ikke spiller noen rolle for pensjonskassen om du går av tidlig eller seint, de betaler uansett ut den samme pensjonsformuen.

Slik som dette vil de at folketrygda skal være. Den er de i ferd med å vedta på Stortinget nå i vår. AFP i privat sektor som ble vedtatt i fjor følger samme mønsteret, og nå vil de også utforme offentlig tjenestepensjon slik.

Noen taper 100.000 i året, andre vinner 100.000

I dag får du som er offentlig ansatt omtrent 70 % av sluttlønna i pensjon fra du er 67. Det gjelder også om du går av før 67, men da vil du få en lavere pensjon fram til 67. Og hvis du står i jobb til 70 eller 75, så får du samme årlige pensjon resten av livet som de andre får fra 67. Et rettferdig og godt system som gjør det økonomisk mulig for de slitne å gå av med verdighet.

Det utvalget som har sett på ny offentlig tjenestepensjon (OfTP-utvalget) foreslo i rapporten sin i mars flere modeller for ny tjenestepensjon.

Den såkalte modifiserte bruttomodellen ligner mest på dagens tjenestepensjon, men ligger likevel milevis fra den: En som går av ved 62 få 56,5 % av sluttlønna livet ut. Regner vi med det du taper på levealdersjusteringa svarer det til et tap på fra 50–130.000 kr årlig, altså rundt 5-10.000 kr mindre i pensjon hver måned. Står du derimot i jobb til 70 vil pensjonen bli like stor som sluttlønna, en gevinst i forhold til dagens system på 100-150.000 årlig. Og – hold deg fast i stolen – står du til 75 vil pensjonen bli mer enn halvannen gang sluttlønna.

De viser mange ulike modeller som alle ender med disse gigantpensjonene for de som går av seint. Men de kommenterer det utrolig nok ikke. De som har skrevet rapporten, et sekretariat fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, de syns tydeligvis det er helt naturlig at noen skal få halvannen gang lønna i pensjon, og at disse pengene skal tas fra de slitne som trenger å gå av tidlig.

En av de mest groteske konsekvensene av den ”nøytrale” ordningen er at over en tredel av de kvinnene som i dag kan gå av med en brukbar AFP ved 62, vil miste den retten, og må stå i jobb flere år til før de får lov til å gå av, og da med en mye lavere pensjon enn den de i dag ville få ved 62.

Figur 2 viser et eksempel på hvordan den modifiserte bruttomodellen vil slå ut. Ikke rart at samtlige hovedorganisasjoner i skrivende stund (30. mai) står sammen bl.a. om å kreve en langt bedre løsning for de som må gå av tidlig.

Dobbelt urettferdig

Bortimot halvparten av befolkningen uføretrygdes før 67 år. Bare en av tre står i jobb ved 67. I mange yrker er flertallet fysisk utslitt når de når 62, servitøryrket kan være et eksempel. Andre yrker kan være psykisk krevende. Lærere har for eksempel en gjennomsnittlig avgangsalder på ca 60 år, og bare 14 % jobber fram til 67.

De fleste kan altså ikke velge når de slutter i jobb. Derfor blir det nøytrale pensjonssystemet så gjennomført urettferdig.

Urettferdigheten forsterkes fordi en stor del av de som trenger å gå av tidlig også er lavtlønte (for eksempel kvinner i tunge omsorgsyrker), mens høytlønte er overrepresentert blant de som står lenge i jobb.

Og de som går av tidlig hører veldig ofte til yrkesgruppene med kort levealder. En kokk eller en renholder har en gjennomsnittlig levealder på rundt 71 år. En prest eller en lege lever nesten 10 år lenger. De som dør tidlig rekker ikke å ta ut pensjonsformuen sin, mens de som lever lenge får tatt ut langt mer enn pensjonsformuen sin.

Det nye pensjonssystemet gir livsvarig straff til de som har lagt igjen helsa på jobben. Nyordningen er rett og slett omvendt Robin Hood-politikk: ta fra de sjuke, slitne og fattige, gi til de friske og rike.

Og det er nok langt opp og fram før de styrende tar inn over seg vanlige folk sin virkelighet. Hør for eksempel på dette som statssekretær i AID, Jan-Erik Støstad, skrev i Klassekampen 27. februar: «Flere år i arbeid vil heretter gi mye høyere årlig pensjon. Det gavner de som har startet tidlig og derfor får lang yrkeskarriere, men også de som kan og vil jobbe lenge. De med lav inntekt, jobb de trives i og god helse kan få mye bedre årlig pensjon enn i dag hvis de velger å stå lenger i arbeid, for eksempel ved å trappe gradvis ned fra de er 67 til de er 72 år. Det er godt nytt for mange.»

”Godt nytt for mange” å måtte stå i jobb til du er 72 for å få en anstendig pensjon? Når det i dag bare er en av hundre som står i jobb ved 70! ”Gavner de som kan og vil jobbe lenge”? Problemet er jo at de fleste vil stå i arbeid, men at veldig mange ikke kan!

Det skal lønne seg å arbeide

Forskjellsbehandlingen av de som trenger å gå av tidlig og de som klarer å stå lenge i jobb begrunnes med at det skal ”lønne seg” å arbeide. Nå har det alltid lønt seg å arbeide, pensjonen har (i alle fall inntil nå!) vært en god del lavere enn lønna. Men de høye herrer har bestemt at det skal lønne seg enda mer. Og da må det svi for slabbedaskene som går av tidlig. Kvinner som har slitt seg ut i tunge omsorgsyrker blir i realiteten fratatt retten til å leve et anstendig liv som pensjonister, fordi de ikke har tjent nok.

Hele tankegangen bak alderspensjonen er snudd på hodet. Det som var et solidarisk sikkerhetsnett som skulle sikre et anstendig liv når en ikke lenger klarte å stå i jobb, er blitt en privatisert individuell spareordning der de som trenger det mest ikke klarer å spare nok, mens de friske og rike får mer enn de trenger.

Så kunne en jo håpe at de som har slitt seg ut kan velge å bli uføretrygdet, men også uføretrygden skal legges om og reduseres på linje med pensjonen. Det planlegger de å gjøre neste stortingsperiode, og det bør bli den neste store kampsaken for fagbevegelsen å forhindre det. LO-kongressen la et godt grunnlag for en slik kamp gjennom sine vedtak om uføretrygd.

Hvorfor nøytralt pensjonssystem?

De sier at det må være slik når en skal ha fleksibelt uttak av pensjon. Men da mener de egentlig to ting som bevisst eller ubevisst blandes sammen:

·         for det første at du kan velge å gå av med hel eller delvis pensjon når som helst etter 62. Vi trenger å kunne trappe ned og jobbe mindre mot slutten av yrkeslivet. Men det kan vi jo med dagens AFP-ordning: du får pensjon for den delen av jobben du pensjonerer deg i. Dette kan videreutvikles uten at vi trenger en nøytral ordning.

·         for det andre at du kan jobbe så mye du vil samtidig som du tar ut pensjon. Det er dette som forutsetter en nøytral modell. For hvis du kan ta ut full pensjon når som helst, uavhengig av om du slutter å jobbe, så må valget av tidspunkt ikke påvirke den totale pensjonen. Får vi mer pensjon samlet gjennom livet ved å ta den ut tidlig, så vil jo alle velge å ta den ut fra 62.

Men hvem trenger pensjon i tillegg til full jobb? Hva er fordelen når summen pensjon uansett blir den samme gjennom livet? Og er det verd ulempen vi får på kjøpet: en pensjon som knapt er til å leve med for de som trenger å gå av tidlig?

Hvorfor kan vi ikke få beholde et solidarisk system der vi som trenger det kan få gå av tidlig uten å straffes livsvarig, og der vi heldige friske får en vanlig pensjon på linje med andre når vi trenger det?

Vi som jobber i offentlig sektor slåss for en AFP og en tjenestepensjon som skal motvirke de urettferdige sidene ved pensjonsreformen. Vår motpart vil at både AFP og tjenestepensjonen skal bygge på de samme nøytralitetsprinsippene og dermed forsterke urettferdigheten. Det er dette tariffoppgjøret dreier seg om i offentlig sektor.

Vi krever at hovedprinsippene i dagens ordning videreføres, at alle er sikret minst 66 % av sluttlønn ved 65 år hvis en har 30 års opptjeningstid, uansett om en går av ved 62. Vinner vi fram med våre krav, vil det også gjøre det lettere å vinne fram med omkamp om AFP i privat sektor. For det trengs virkelig!

Regjeringas idealpensjonist – villedning av opinionen

Hvordan kan et så urettferdig pensjonssystem bli vedtatt? Jo, blant annet fordi Regjeringa systematisk har villedet opinionen ved å lage eksempler med ”idealpensjonister” som knapt rammes av nedskjæringene i folketrygdens alderspensjon. Her er en kort gjennomgang av de metodene som de har brukt for å forskjønne resultatet.

IDEALPENJONISTEN

•         har samme lønn hele livet, og rammes dermed ikke av alleårsregelen. I ny alderspensjon teller all inntekt med, i dagens bare de 20 beste årene. De fleste har en mye lavere gjennomsnittslønn gjennom hele livet enn de 20 beste årene. KLP har regnet ut at den er 10 % lavere for deres medlemmer, og antakelig er forskjellen større i privat sektor. Odelstingsproposisjon 37 (forslaget til ny alderspensjon i folketrygden) fra 13. februar i år bruker utrolig nok bare eksempler med folk som tjener det samme hele livet! Da vil de tallene de finner for den nye alderspensjonen da bli minst 10 % for høye sammenliknet med dagens pensjon.

•         klarer å jobbe veldig mange år og rammes heller ikke på denne måten av alleårsregelen. Siden alle år teller i ny pensjon, men ikke i dagens, så vil det gi svært høy pensjon i det nye systemet. I odelstingsproposisjon 37 (forslaget til ny alderspensjon i folketrygden) er alle eksemplene – igjen utrolig nok – laget slik at folk begynner å jobbe som 22-åringer. Jeg vil tro at det er mer rimelig å regne normalt 26-27 år (for utdanningsgruppene antakelig høyere), i så fall blir ny pensjon omtrent 10 % for høy også på grunn av dette.

•         går av ved 67 år, og rammes ikke av nøytraliteten i systemet. Ikke så mye brukt. Vanligvis er det behov for å vise eksempler på pensjonister som går av tidlig.

•         går av i 2010 og rammes dermed heller ikke av levealderjusteringa. Det er stor fare for at de eksemplene vi får presentert når pensjonsoppgjøret er i havn ikke har med det en taper på levealdersjusteringa.

•         De sammenlikner bare med første året med pensjon i nytt og gammelt system. Dermed syns ikke det en taper på indekseringa (pensjonen reguleres med lønnsutviklinga fratrukket 0,75 %). Jeg har ennå ikke sett et eneste eksempel presentert fra LO eller Regjeringa der dette tapet regnes inn. I gjennomsnitt over hele pensjonistlivet gir indekseringa et tap på 6-8 % for de fleste

Siste nytt 4. juni: Seier i kampen mot en nøytral tjenestepensjon

Etter uker med tautrekking og et knallhardt press fra Regjeringa for å få fagbevegelsen til å godta deres nye og usolidariske tjenestepensjon, ble det i natt full seier i kampen mot det nøytrale pensjonssystemet og i kampen om AFP. Stor takk til forhandlerne i alle hovedorganisasjonene som klarte å stå sammen og motstå presset. Og stor takk til grasrotaktivister, lokale fagforeninger og Aksjon Forsvar Offentlig Pensjon, som sammen la grunnlaget for denne seieren.

Med forbehold om fallgruver i avtaleteksten ser det slik ut:

·         Vi får beholde dagens tjenestepensjon der du ikke får livsvarig redusert pensjon hvis du går av tidlig. Det bryter helt med prinsippene i ny alderspensjon i folketrygden.

·         Vi får beholde dagens AFP-ordning. Det er strålende og faktisk et langt bedre resultat enn de føringene som ble lagt fjorårets tariffoppgjør, der en i hovedsak godtok samme dårlige AFP-ordning som privat fikk. Det betyr bl.a. at lavtlønte slitere beholder retten til å gå av ved 62.

På minussiden: Vi tapte kampen om indeksering og levealdersjustering. Men dette var allerede vedtatt i stortingsforliket i 2005, godtatt på LO-kongressen i 2005 og i fjorårets tariffoppgjør. Kullene født til og med 1958 slipper likevel levealdersregulering pga grunnlovsvernet.

Nå gjelder det å forsvare seieren. Vi må kreve at de politiske partiene sier klart i fra før valget at denne avtalen blir stående, den skal ikke tukles med i neste periode.