Det nye pensjonssystemet og dødens klasseskille.
(Eller: Det vi lyktes i å forhindre i offentlig sektor)
Av Gunnar Rutle, 30.12.2010
I disse dager pågår en kampanje i media, der Statsministeren med flere står fram og skryter det nye pensjonssystemet i privat sektor opp i himmelen. Et hovedpoeng er at en får mye høyere pensjon hvis en jobber lenger. Det de ikke sier noe om er hvem som skal betale dette. Jeg har gjort et lite regnestykke. Jeg laget det opprinnelig til et foredrag jeg holdt i november på høstkonferansen til Industri-Energi i Hordaland. Eksemplet viser hvordan den nye folketrygden/AFP i privat sektor omfordeler fra de som jobber i yrker med kort forventet levetid, til de som jobber i yrker med lang forventet levetid.
Last ned som doc-dokument eller som pdf-dokument
For å tydeliggjøre eksemplet valgte jeg den rimelige forutsetningen at arkitekten begynner i jobb seinere i livet enn kokken, men til gjengjeld står i jobb lenger, slik at antall år i arbeid blir likt for begge.
Så valgte jeg den urimelige forutsetningen at begge har hatt samme årslønn, slik at pensjonsformuen blir lik og tallene blir sammenliknbare. Hadde jeg valgt ulik lønn ville prinsippet i det som skjer likevel blitt helt det samme.
Siden arkitekter i gjennomsnitt lever lenger enn kokker, vil arkitekten (til tross for at han går av seinere) kunne forvente flere år med pensjon enn kokken.
Men når pensjonen skal regnes ut i det nye pensjonssystemet, så tar en ikke hensyn til at de to har ulik forventet levealder. Årlig pensjon vil grovt sett være pensjonsformuen delt på antall år gjennomsnittsborgeren kan forvente å leve. Det betyr at kokken får sin pensjonsformue fordelt på 8 år mer enn arkitekten, til tross for at han i realiteten kan forvente færre år med pensjon.
Resultatet er at kokken, og andre i yrker med lav forventet levealder (sliterne), subsidierer de som jobber i lette (og vanligvis bedre betalte) jobber. Dette er et system som øker forskjellene i samfunnet i stedet for – som det pensjonssystemet vi hadde – å jevne dem ut. Systemet bryter med prinsippet om omfordeling i den norske velferdsmodellen.
I offentlig sektor lyktes vi i å få beholde dagens AFP-ordning, der de slitne kan gå av ved 62 uten å få pensjonen redusert resten av livet. Til gjengjeld er ikke systemet så gunstig for de som klarer å stå lenge i jobb (Det bør likevel nevnes at det var Regjering og Storting som tvang gjennom en del av ulempene for de som jobber lenge, mot fagbevegelsens vilje). Det er ikke tilfeldig at statsministeren trekker fram eksempler på friske og heldige som klarer å jobbe lenge. Disse får i offentlig sektor en helt OK pensjon, slik som før, men ikke slike gigantpensjoner som de som jobber lenge kan få i privat sektor. Det er heller ikke tilfeldig at statsministeren ikke trekker fram sliterne i privat sektor som får pensjonen sin sterkt redusert og heller ikke sliterne i offentlig sektor som er så heldige at de fortsatt har en god AFP-ordning.
