I privat sektor har en gått fra et system som gir arbeidsgiver økonomiske motiver til å holde eldre i arbeid til et system som skal tvinge folk gjennom økonomisk press til å stå lenge i jobb. Nå vil de over på samme system i det offentlige. I en situasjon med arbeidsledighet har dette dramatiske konsekvenser for mange.
Litt om utviklingen av avgangsalder
Etter pensjonsreformen 2011 har avgangsalderen økt både i privat og offentlig sektor.
Men avgangsalderen økte også FØR pensjonsreformen. Hverken trend eller tempo er endret i vesentlig grad etter 2011..
I privat sektor ser en at det noen flere i alders-gruppene 62 og 63 som fortsetter i jobb. Det kan både skyldes at det «lønner» seg å vente, men like mye at mange ikke lenger får lov å gå av ved 62 fordi de har tjent for lite til å oppnå den retten. Og det er ofte de som aller mest trenger å gå av tidlig. Etter min mening svært usosialt.
Påstandene om at pensjonsreformen får folk til å stå lenger i jobb bekreftes altså ikke uten videre av virkeligheten. Det fins lite belegg for å hevde at offentlig AFP skyver ansatte ut av arbeidslivet, slik høringsrapporten til regjeringen påstår.
Forklaringen: en glemmer å ta med arbeidsgivers motiver for å holde folk i arbeid.
Der fins en enkel forklaring på at det også i offentlig sektor er – og har vært – økende avgangsalder. En forklaring som Regjering og andre tilhengere av pensjonsreformen gjør alt de kan for å holde skjult:
I privat sektor er nå all økonomisk motivasjon for å bli i jobb er flyttet over på den enkelte.
I den gamle AFP-ordningen måtte arbeidsgiver betale en god del av kostnadene når en ansatt gikk av før 67. Det ble det helt slutt på: nå koster AFP-avgang ingenting for bedriften. Konsekvensen var at det ble slutt på alle «seniorordninger» som før var ganske vanlige: kortere arbeidstid med samme lønn, seniortillegg mm, ordninger som gjorde at mange klarte eller ønsket å stå lenger i jobb.
Dette tok jeg opp i et åpent brev til arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen allerede i 2008, før den nye AFP ordningen ble vedtatt.
I offentlig sektor er det fortsatt slik at ansatte ikke får redusert livsvarig pensjon hvis de går av før 67
Og arbeidsgiver må fortsatt betale når ansatte går av med AFP før 67. I kommunesektoren gjelder dette fullt ut, men det er mulig for kommunen å kjøpe en dyr forsikring mot det. Kommuner som har satset på gode seniortiltak sparer mye i forhold til å betale sjøl eller forsikre seg. I Staten er systemet litt annet, fordi staten ikke velter utgiftene til SKP-AFP over på den enkelte institusjon, men betaler alt sjøl. Det gjelder også for lærere i SPK. Dermed finner mange kommuner det lite lønnsomt å lage seniortiltak for lærergruppen. Jeg ville ønske en endring her, slik at flere ble motivert til seniortiltak, i stedet for at en som i regjeringens nye pensjonsforslag velter ansvaret over på den enkelte.
I offentlig sektor er det altså samlet sett lønnsomt å bruke seniortiltak for å legge til rette for at folk står lenge i jobb.
Den nye AFP-ordningen i privat sektor har dramatiske konsekvenser for mange når vi nå går inn i en periode med arbeidsledighet
Mye av tankegangen bak pensjonsreformen og ny AFP var at arbeidskraftbehovet var stigende.
Nå ser vi at arbeidsledigheten vokser. Konsekvensen er at mange ønsker å kvitte seg med de eldste – og ofte minst produktive – ansatte. Slik systemet i privat sektor var før kostet det som sagt ganske mye når folk gikk over på AFP. Nå koster det bedriften ingenting.
Men for den som blir oppsagt har det dramatiske konsekvenser for pensjonen. En som er så «heldig» å bli sagt opp etter 62 får i det minste med seg AFPen, men vil livet ut få 30 % lavere pensjon enn om hun kunne jobbe til 67. Den som mister jobben før 62 kommer enda verre ut, og mister ytterligere 20 % av pensjonen. Vi har fått en svært usosial ordning som vipper hele ansvaret over på den enkelte.
Nå vil Regjeringen innføre dette også i offentlig sektor. Kan vi akseptere det?