Denne kronikken skrev jeg i månedsskiftet mars-april 2009. Etterhvert fikk jeg den - med enkelte endringer - inn i Bergens Tidende, Romsdals Budstikke, Sunnmørsposten og Klassekampen. I de fleste avisene svarte Arbeidsminister Dag Terje Andersen på kronikken, og jeg fikk inn et tilsvar.
Her kan du se oppslaget i Bergens Tidende (du kan også se nettdebatten om kronikken)
Last ned kronikken i BT i Word-format
Svar Fra Arbeidsminister Dag Terje Andersen i word-format og slik det sto i BT
Mitt tilsvar i word-format: Arbeidsministeren Paa Ville Pensjonsveier og slik det sto i BT
Her følger kronikken min i sin helhet:
Pensjonstap på 100.000 i året?
Av Gunnar Rutle, lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet
BT hadde et oppslag om pensjonsreformen den 8. april. Oppslaget er informativt, men en vesentlig side ved reformen kommer dårlig fram. Dessverre er dette en av de sidene ved reformen som er dårligst kjent, og som har størst konsekvenser for mange.
Omfordeling fra de slitne og fattige til de friske og rike
Pensjonsreformen er to ting på en gang: Det som er best kjent er at en skjærer ned på pensjonene for å møte eldreeksplosjonen. Det som er mindre kjent er at en samtidig gjennomfører en gigantisk omfordeling av pensjonsmidler fra slitne og fattige til friske og rike. Og denne delen av reformen sparer en ikke noe på. Tvert imot viser regjeringas egne tall at omfordelingen isolert sett øker utgiftene.
Det viktigste er innføringen av en såkalt nøytral pensjonsmodell. Kort sagt betyr det at du tjener opp en pensjonsformue i forhold til det du har tjent hele livet. Når du tar ut pensjon deles denne formuen på gjennomsnittlig gjenværende levealder for ditt årskull. Da har du din årlige pensjon. Går du av tidlig får du lav pensjon så lenge du lever, går du av seint får du høy pensjon. Det ”nøytrale” er at samlet pensjon er like stor enten du går av tidlig eller seint. Slik skal folketrygda være, slik er AFP i privat sektor blitt, og slik vil de utforme offentlig tjenestepensjon.
I dag får en offentlig ansatt som går av ved 62 en AFP som vanligvis ligger på rundt 60 % av sluttlønna. Ved 65 stiger pensjonen til 66 %, og ved 67 til minst 70 %. Selv om du står i jobb til 67, ja om du står til 70 eller 75, så får du samme årlige pensjon som den som gikk av ved 62 får fra 67.
Noen taper 100.000 i året, andre vinner 100.000
Rapporten til utvalget som har sett på ny offentlig tjenestepensjon viser hvilke store endringer den nøytrale modellen vil medføre.
En som går av ved 62 kan få 56,5 % av sluttlønna livet ut, et årlig pensjonstap på 45-65.000 for inntekter fra 300.000 til 500.000. (De regner ikke med levealdersjustering og underregulering av pensjonen. Tar vi med det blir tapet 55-80.000 pr år for 1943-kullet stigende til 85-130.000 for 1983-kullet).
Står du i jobb til 70 vil pensjonen bli like stor som sluttlønna, en pensjonsgevinst på 100-150.000 årlig. Og – hold deg fast i stolen – står du til 75 vil pensjonen bli fra 150 til 170 % av sluttlønna.
En dramatisk reduksjon av pensjonene til de som går av tidlig skal altså betale superpensjonene til de som klarer å stå lenge i jobb.
En av de mest groteske konsekvensene av den ”nøytrale” ordningen er at over en tredel av de kvinnene som i dag kan gå av med en brukbar AFP ved 62, vil miste den retten.
Dobbelt urettferdig
Dette er dobbelt urettferdig:
For det første velger ikke folk sin avgangsalder fritt. Bortimot halvparten av befolkningen uføretrygdes før 67 år. Bare en av tre står i jobb ved 67. I mange yrker er flertallet fysisk utslitt når de når 62, servitøryrket kan være et eksempel. Andre yrker kan være psykisk krevende. Lærere har gjennomsnittlig avgangsalder på ca 60 år, og bare 14 % jobber fram til 67. Det nye pensjonssystemet gir livsvarig straff til de som har lagt igjen helsa på jobben. Vi trenger en tidligpensjonsordning som tar hensyn til folks virkelighet.
For det andre henger lav lønn og slitsomme jobber ofte sammen. De tunge kvinneyrkene er nesten alltid lavtlønte. En stor del av de som trenger å gå av tidlig er lavtlønte. Samtidig er høytlønte overrepresentert blant de som står lenge i jobb. Nyordningen er omvendt Robin Hood-politikk: ta fra de sjuke, slitne og fattige, gi til de friske og rike.
At det er langt opp og fram før de styrende tar inn over seg vanlige folks virkelighet ser vi av utsagn som dette fra statssekretær i AID, Jan-Erik Støstad: «Flere år i arbeid vil heretter gi mye høyere årlig pensjon. Det gavner de som har startet tidlig og derfor får lang yrkeskarriere, men også de som kan og vil jobbe lenge. De med lav inntekt, jobb de trives i og god helse kan få mye bedre årlig pensjon enn i dag hvis de velger å stå lenger i arbeid, for eksempel ved å trappe gradvis ned fra de er 67 til de er 72 år. Det er godt nytt for mange.» (Innlegg i Klassekampen 27.2)
Det skal lønne seg å arbeide
Forskjellsbehandlingen av de som går av tidlig og de som går av seint begrunnes med at det skal ”lønne seg” å arbeide. Noen mener at uten et ris bak speilet vil folk pensjonere seg så snart de har sjansen. Men dagens AFP-ordning skulle være det beste beviset på at det ikke er slik: Alle med rett til AFP kan gå av fra 62. Likevel er det bare en fjerdedel som benytter seg av retten ved 62. Ved 66 er tallet omtrent tre fjerdedeler. I gjennomsnitt bruker folk bare 2,5 av de 5 årene de har rett på.
Det har alltid lønt seg å arbeide, pensjonen har (i alle fall inntil nå!) vært en god del lavere enn lønna. Nå har de høye herrer bestemt at det skal lønne seg enda mer. Personlig syns jeg dagens ordning er bra. Men la oss følge dem et stykke på vei og godta en liten bonuspensjon til de som står lenge i jobb. Hvorfor må forskjellen være så stor som den blir med den nøytrale modellen?
Hvorfor nøytralt pensjonsuttak?
De sier at det må være slik når en skal ha fleksibelt uttak av pensjon. Og da mener de egentlig to ting som bevisst eller ubevisst blandes sammen: for det første at du kan velge å gå av med hel eller delvis pensjon når som helst etter 62, og for det andre at du kan fortsette å jobbe så mye du vil samtidig som du tar ut full pensjon.
Det første er viktig. Det er flott at vi kan trappe ned og jobbe mindre mot slutten av yrkeslivet. Men delvis pensjonering har vi i dagens AFP-ordning: du får pensjon for den delen av jobben du pensjonerer deg i. Dette fungerer og kan videreutvikles uten at vi trenger en nøytral ordning.
Det er den andre fleksibiliteten som forutsetter en nøytral modell. For hvis du fritt kan velge å ta ut full pensjon når som helst, uavhengig av når du slutter å jobbe, så må valget av tidspunkt ikke påvirke den totale pensjonen. Får vi mer pensjon samlet gjennom livet ved å ta den ut tidlig, så vil jo alle velge å ta den ut fra 62.
Men jeg spør: Hvem trenger rett til pensjon i tillegg til full jobb? Hva er fordelen når summen pensjon uansett blir den samme gjennom livet? Og er det verd ulempen vi får på kjøpet: en pensjon som knapt er til å leve med for de som trenger å gå av tidlig? Jeg er ikke i tvil om hva det store flertallet ville velge!
Noen enkle spørsmål til slutt:
• Hvem tror at vi velger vår pensjonsalder helt fritt?
• Hvem ønsker et pensjonssystem der en kan få mer i pensjon enn i lønn?
• Hvem syns det er rettferdig at fattige slitere skal betale de rike og friske sine superpensjoner?
• Hvorfor kan vi ikke få beholde et solidarisk system der vi som trenger det kan få gå av tidlig uten å straffes livsvarig, og der vi heldige friske får en vanlig pensjon på linje med andre når vi trenger det
Nei, kast den nøytrale modellen på skraphaugen. Gi oss et pensjonssystem å leve med, jeg hadde nær sagt: å bli gamle med!
